Hopp til innholdet

Pinsedag (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: 1 Mos 2,4–9

    Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt. På den dagen da Gud Herren gjorde jord og himmel,5 fantes det ennå ingen av markens vekster på jorden, og ingen av markens planter var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det fantes ikke et menneske til å dyrke landjorden.6 Men en tåke steg opp av jorden slik at hele landjordens overflate ble vannet.7 Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.8 Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet.9 Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.

    Lesetekst 2: Apg 2,1–11

    Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted.2 Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.3 Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.4 Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.5 Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.6 Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.7 De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?8 Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i,9 vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,10 Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma,11 både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!

    eller Rom 8,9–17 (Rom 8,9–11)

    Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.10 Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.11 Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.

    Evangelietekst: Joh 20,19–23

    Da det var blitt kveld samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!20 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren.21 Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.22 Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd!23 Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

    19 Οὔσης οὖν ὀψίας, τῇ ἡμέρᾳ ἐκείνῃ τῇ μιᾷ τῶνN σαββάτων, καὶ τῶν θυρῶν κεκλεισμένων ὅπου ἦσαν οἱ μαθηταὶ συνηγμένοι,N διὰ τὸν φόβον τῶν Ἰουδαίων, ἦλθεν ὁ Ἰησοῦς καὶ ἔστη εἰς τὸ μέσον, καὶ λέγει αὐτοῖς, Εἰρήνη ὑμῖν. 20 Καὶ τοῦτο εἰπὼν ἔδειξεν αὐτοῖςN τὰς χεῖρας καὶ τὴν πλευρὰν αὐτοῦ.N Ἐχάρησαν οὖν οἱ μαθηταὶ ἰδόντες τὸν κύριον. 21 Εἶπεν οὖν αὐτοῖς ὁN Ἰησοῦς πάλιν, Εἰρήνη ὑμῖν· καθὼς ἀπέσταλκέν με ὁ πατήρ, κἀγὼ πέμπω ὑμᾶς. 22 Καὶ τοῦτο εἰπὼν ἐνεφύσησεν καὶ λέγει αὐτοῖς, Λάβετε πνεῦμα ἅγιον. 23 Ἄν τινων ἀφῆτε τὰς ἁμαρτίας, ἀφιένταιN αὐτοῖς· ἄν τινων κρατῆτε, κεκράτηνται.

    NVariant with NA/UBS: τῶν σαββάτων ♦ σαββάτων NVariant with NA/UBS: συνηγμένοι ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς τὰς ♦ τὰς NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ αὐτοῖς NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ [ὁ Ἰησοῦσ] NVariant with NA/UBS: ἀφιένται ♦ ἀφέωνται

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Den oppstandne og disiplene (20,19–23)

    Om kvelden er disiplene samlet. De har stengt dørene, både porten ut til gaten og døren til rommet hvor de er. Myndighetene kunne de ikke stenge ute, men de var i hvert fall beskyttet mot vilkårlige angrep. Lukas forteller at de allerede visste at Jesus var oppstått. Han hadde jo vist seg for Peter. Johannes sier bare at Jesus plutselig sto midt iblant dem med sin vanlige hilsen. Vi pleier å oversette den med «Fred være med dere». Egentlig lyder den «Fred til dere». I Jesu munn var dette like mye en konstatering som et ønske. Han hadde vunnet freden for dem, og nå var den deres.

            Johannes sier at Jesus viste dem sårene sine. Det må ha sagt ham noe viktig. Linklærne hadde ligget igjen i graven, urørte. Det var ikke Jesu gamle kropp som våknet av dødens søvn. På en eller annen måte må den ha vært forvandlet. Og likevel var det den samme Jesus. Han var blitt menneske, og han skulle gå tilbake til Faderen som den Jesus som hadde levd og dødd for menneskene.

            Like viktig var det at han nå sendte ut sine apostler, slik han selv var blitt utsendt. Deres verk skulle være en direkte fortsettelse av hans eget. Derfor skulle de også ha makt til å handle på hans vegne. Menneskesønnen hadde hatt makt her på jorden til å forlate synder. Denne makten hadde jo egentlig bare Gud, men med Jesus kom den til jorden, og gjennom ham ble den sendt videre. Johannes viser her hva som ligger i selve ordet apostel (som han ikke benytter i evangeliet sitt). Det svarer til en samtidig jødisk term som betyr «sendebud med fullmakt», en som handler på sin oppdragsgivers vegne med samme virkning som om oppdragsgiveren selv hadde handlet. I dette oppdraget er man avhengig av Den Hellige Ånd, som Jesus nå også gir sine sendebud.